Høyesterettsavgjørelse vedrørende endring av kapitaliseringsrenten

Posted December 15, 2014
Høyesterett i storkammer avsa 12. desember 2014 dom hvor det ble tatt stilling til spørsmålet hvilken rente som skal benyttes ved neddiskonteringen av fremtidig inntektstap, utgifter og menerstatning til nåverdi, den såkalte kapitaliseringsrenten.

Videre og i tilknytning til første spørsmål tok Høyesterett stilling til spørsmålet om hvilken størrelsen av det tillegg som skal gjøres for såkalt skatteulempe som følge av at erstatningsbeløpet for fremtidig inntektstap og fremtidige utgifter utbetales som et engangsbeløp som er gjenstand for beskatning. Skatteulempe oppstår fordi erstatningsbeløpet formuesbeskattes og avkastningen av det inntektsbeskattes.

Saken gjaldt erstatningsoppgjør for en ung jente som etter å ha vært utsatt for en bilulykke da hun var 20 år er erklært 100 % medisinsk og ervervsmessig ufør.

Spørsmålet om kapitalrenten

Høyesterett tok først stilling til spørsmålet om kapitaliseringsrenten og redegjorde for at rettstilstanden siden Rt.1993 s.1524, Ølberg-dommen, har vært en kapitaliseringsrente på fem prosent.

På skadelidtes vegne ble anført prinsipalt at kapitaliseringsrenten spesielt i skadelidtes tilfelle burde settes ned av grunnet spesielle omstendigheter i hennes sak. Subsidiært ble avført at en generell kapitaliseringsrente på fem prosent ligger på et for høyt nivå, særlig hensyntatt den økonomiske utviklingen de siste årene og framtidsutsiktene i så måte.

Høyesterett tok først stilling til hvorvidt en alminnelig kapitaliseringsrente på fem prosent er for høyt. Det bles vist til erstatningsrettens prinsipp om «full erstatning, men heller ikke mer». Og påpekt at skadelidtes tapbegrensingsplikt innebærer at det forventes at skadelidte tar en viss risiko ved forvaltningen av erstatningsbeløpet.

Høyesterett slo innledningsvis fast at avgjørende for kapitaliseringsrenten er hvilken gjennomsnittlig realavkastning (nominell avkastning fratrukket inflasjon), som kan oppnås ved forvalting av et erstatningsbeløp om man ser flere tiår frem i tid.
De sakkyndige økonomene i saken hadde hver for seg beregnet kapitaliseringsrente forutsatt at 80 prosent av erstatningsbeløpet ble investert i norske statsobligasjoner, 10 prosent i norske aksjer og 10 prosent i utenlandske aksjer, til mellom to og tre prosent. Denne investeringsporteføljen ble ansett for å ha meget lav risiko.

Høyesterett vurderte på denne bakgrunn hvilken risiko det er rimelig å forvente at en skadelidt skal ta for å oppfylle sin tapbegrensingsplikt. Det ble påpekt at det er umulig å forutsi sikkert hvordan en skadelidt vil bruke sitt erstatningsbeløp og at kapitaliseringsrenten må fastsettes ut fra en forutsetning om at den skal dekke en rekke ulike situasjoner. Høyesterett la vekt på at skadelidte ofte vil bruke en del av erstatningen på bolig og at løpende trygdeutbetalinger medførte mindre behov for sikker avkastning og trygge investeringer. På denne bakgrunn og under henvisning til tidligere rettspraksis om kapitalrenten, kom høyesterett til at det måtte kunne forventes at skadelidte tok en noe større risiko enn den forutsatte 80:20-porteføljen.
Før Høyesterett konkluderte under spørsmålet, ble det påpekt at den rente(foten) man skulle fastslå av prosessøkonomiske hensyn burde kunne gjelde i mange år fremover og at den usikkerhet som naturlig nok ligger i fremtidige langtidsprognoser tilsa en viss forsiktighet med å gjøre store endringer i forhold til rettstilstanden i dag.

På denne bakgrunn kom Høyesterett enstemmig til at en allmenn kapitaliseringsrente bør reduseres til fire prosent.

Etter å ha konkludert under spørsmålet om generell kapitaliseringsrente, gikk Høyesterett videre til å vurdere hvorvidt det i forliggende tilfelle burde benyttes en lavere rente enn den generelle.

Grunnlaget for anførselen om spesielt lav rente for skadelidte var at det forhold at hun er satt under vergemål og at hennes formue følgelig forvaltes av fylkesmannen. Vergemålsloven bestemmer at finansielle midler som forvaltes av fylkesmannen skal plasseres som bankinnskudd på individuelle konti i bank. Som følge av dette ble anført at skadelidte ikke har de investeringsvalg som den generelle kapitalrenten bygger på.

Høyesterett påpekte at det bærende synspunktet for en generell kapitalrente var hensynet til forutberegnelighet, herunder at slik regel legger til rette for minnelig løsning og virker konfliktforebyggende. Videre viste Høyesterett til at det ville åpne for mange avgrensingsspørsmål dersom man skulle åpne for avvikende kapitalrente ved vergemål, som igjen ville føre til stort behov for bruk av rettsapparatet for avklaringer. I tillegg trakk Høyesterett frem at det selv under vergemål var anledning til å bruke store deler av erstatningsbeløpet på bolig, hvilket ble ansett å avdempe den urimelighet man eventuelt måtte se i anvendelsen av den generelle kapitaliseringsrenten.

Høyesteretts flertall konkluderte dermed med at det ikke burde fastsettes særskilt kapitalrente for midler som forvaltes av fylkesmannen som vergemålsmyndighet, men at den generelle kapitalrenten måtte gjelde også her.

Fire dommere dissenterte og mente kapitalrenten for dem under vergemål burde vært satt til tre prosent.

Spørsmålet om skatteulempen

Hensyntatt en kapitaliseringsrente på 5 prosent er det etter gjeldende rett lagt til grunn en generell skatteulempe på 25 prosent med mindre det foreligger serke grunner til å fravike dette utgangspunktet.

Høyesterett vurderte i aktuelle sak tidligere rettspraksis og fant at de samme prinsipper om en generell skatteulempe fortsatt bør legges til grunn.  Dette av hensyn til forutberegnelighet og bedre muligheter for minnelige løsninger.

Høyesterett uttalte videre at det ved fastsettelsen av nivå for skatteulempen må tas hensyn til endring av kapitalrenten og gjeldende skatteregler.
Hensyntatt en kapitalrente på fire prosent og endringer i skatteloven som vil medføre lavere formuesskatt, konkluderte Høyesterett enstemmig med å sette skatteulempen ned til 20 prosent.

Høyesterett vurderte videre hvorvidt det forelå sterke grunner for å fravike utgangspunktet om skatteulempe på 20 prosent fordi skadelidte hadde svært høy gjeld i form av privat lån til sin far knyttet til sin bolig. Så lenge hun hadde denne gjelden fremstod det som lite sannsynlig at hun ville betale formuesskatt, hvilket i seg selv kan tale for en lavere skatteulempe.

Til dette bemerket Høyesterett at skatteulempen er basert på skjønnsmessige regler og videre at ordningen med skadelidtes bolig, og finansieringen av den, fremstod spesiell og usikker på lang sikt. På denne bakgrunn fant Høyesterett enstemmig det riktig å benytte den generelle skatteulempesatsen på 20 prosent også her.  

Hele avgjørelsen kan leses her.

Advokatfirmaet HBN Henriksen Bakke-Nielsen har lang og bred erfaring med bistand i personskadesaker. Vår bistand omfatter alle stadier i en erstatningssak fra vurdering av ansvarsgrunnlag, årsakssammenheng og utmåling av erstatningskravet som sådan, til prosedyre for alle rettsinstanser.

Del denne artikkelen

↑ Hopp til topps