Nye Høyesterettsavgjørelser - avkortning av erstatning for etterlatte etter trafikkulykke

Posted March 17, 2015
Høyesterett avsa 11. desember 2014 en ny dom vedrørende spørsmålet om og i hvilken grad det er adgang til å avkorte i erstatning til etterlatte etter trafikkulykke. Aktuelle sak gjaldt i hvilken grad etterlatt samboer og datter etter en avdød bilfører måtte tåle reduksjon i erstatningen som følge av førerens medvirkning. Føreren hadde ikke brukt bilbelte og var ruspåvirket med en promille på 1,66 på tidspunktet for ulykken.

En lignende problemstilling ble vurdert i en tidligere høyesterettsdom, Sunndal-dommen, Rt.1997 s.149. Sundal-dommen gjaldt erstatning til etterlatte etter passasjer og Høyesterett kom der til delvis identifikasjon mellom etterlatte og skadelidte, og erstatningen til de etterlatte ble redusert med 50 %. Høyesterett i dommen fra desember 2014 viste Sundal-dommen, men kom til at resultatet ikke kunne opprettholdes på bakgrunn av rettsutviklingen etter dommen. Høyesterett trakk frem endringene i reglene om avkortning overfor passasjerer til beruset fører samt den generelle økte vektleggingen av sosiale hensyn i erstatningsretten.

Etter gjeldende rett på da Sunndal-dommen ble avsagt, hadde ikke passasjer som visste eller måtte vite at føreren var ruspåvirket, rett til erstatning. Høyesterett påpekte at man siden Sundal-dommen, på bakgrunn av Finanger I-dommen, Rt. 2000 s.1811, har fått en lovendring når det gjelder avkortning overfor passasjerer. I dag reguleres spørsmålet om avkortning overfor passasjer av bilansvarsloven § 7 først ledd sett i sammenheng med den alminnelige identifikasjonsregelen i skadeerstatningsloven § 5-1. For passasjeren har endringen medført at det ved medvirkning vanligvis kun foretas en avkortning på omtrent 30 %. Videre uttalte Høyesterett at det etter endringen «etter det opplyste … normalt ikke foretas identifikasjon» for de etterlatte etter passasjer.

Høyesterett pekte så på at fører i de fleste tilfeller har større muligheter til å påvirke utfallet enn en passasjer og sammenlignet på denne bakgrunn etterlatte etter passasjer og etterlatte etter fører. Etter slik sammenligning kom Høyesterett til at selv om rettsutviklingen var gått i retning av at etterlatte etter passasjer normalt ikke skulle identifiseres med avdøde, tilsa denne rettsutviklingen ikke at også etterlatte etter sjåfør normalt ikke skulle identifiseres med føreren. Høyesterett mente imidlertid at det ville være urimelig om etterlatte etter føreren skulle være dårligere stilt enn passasjeren, som etter rettsutviklingen nå normalt må tåle en avkortning på omtrent 30 %. Etter en samlet avveining og på bakgrunn av de nevnte betraktninger kom Høyesterett i avsnitt 55 til at «etterlatte etter føreren normalt må tåle en avkortning på 20 prosent».

Avslutningsvis uttalte Høyesterett dessuten at hensynet til skadevolders interesser, som i hovedsak begrunner reglen om avkortning og identifikasjon, ikke slår til med særlig tyngde i saker hvor det dreier seg om obligatorisk forsikringsdekning.

Høyesterett konkluderte etter dette med at det i erstatningen til begge de etterlatte i aktuelle sak skulle avkortes med 20 %.
 
I en senere høyesterettsdom av 5. februar 2015 følger Høyesterett opp nettopp omtalte dom. Saken gjaldt i hvilken grad etterlatte skulle identifiseres med avdød fører av motorsykkel etter en ulykke. Det var for det første spørsmål om i hvilken grad de etterlatte skulle identifiseres med avdøde og tåle avkortning på bakgrunn av at avdøde hadde vært påvirket av alkohol og på tidspunktet hadde en promille på 1,88. For det andre var det spørsmål om, og eventuelt i hvilken grad, det på bakgrunn av at avdøde ikke hadde tegnet lovpliktig ansvarsforsikring på motorsykkelen, var grunnlag for identifisering og avkortning i erstatning til de etterlatte.

Når det gjaldt identifiserings- og avkortningsspørsmålet knyttet til ruspåvirkning, viste førstvoterende til Høyesteretts dom av 11. desember 2014 og fant likhet med i denne at en viss identifisering skulle skje og at erstatningen skulle avkortes med 20 %.

Identifiserings- og avkortningsspørsmålet knyttet til mangel av lovpålagt ansvarforsikring drøftet Høyesterett noe mer.  Det ble vist til høyesterettsdommen av 11. desember 2014 og at Høyesterett i denne hadde fraveket flertallets utmåling i Sundal-dommen, men ikke den prinsipielle tilnærmingen. Videre og under henvisning til disse dommene uttalte Høyesterett at de samme hensynene gjorde seg like fullt gjeldende når føreren har unnlatt å tegne lovpålagt ansvarsforsikring, slik at det også var grunnlag for avkortning overfor etterlatte i denne typen tilfeller. Når det gjaldt graden av avkortning kom Høyesterett til at selv om lovpålagt ansvarsforsikring er grunnleggende for systemet bilansvarsloven etablerer, er risikoen for medtrafikantene større ved promille enn ved uforsikret motorvogn. Etter denne betraktingen mente Høyesterett det som følge av manglende forsikring skulle avkortes i erstatningen til de etterlatte med 10 %.

Den samlede avkortningen i erstatningen til de etterlatte ble etter dette 30 %.
 
På bakgrunn av disse to høyesterettsdommene synes nå forholdsvis klart at det basert på identifisering mellom fører og etterlatte kan avkortes i erstatningen til de etterlatte. Videre ser det ut til at nivået for avkortningen i promilletilfeller er lagt på omtrent 20 % avkortning.

Del denne artikkelen

↑ Hopp til topps