Ny høyesterettsdom – Statens erstatningsansvar etter utvikling av MS etter MMR-vaksine.

Posted November 19, 2015
Høyesterett avsa 12. november 2015 ny dom vedrørende statens erstatningsansvar for skader etter påbudt eller anbefalt vaksinering. Saken gjaldt en 12 år gammel gutt som fikk diagnosen multippel sklerose (MS) noen måneder etter at han hadde mottatt sin andre dose av MMR-vaksinen. Spørsmålet var om sykdommen kunne være forårsaket av vaksinen slik at vilkårene for erstatning etter pasientskadeloven § 3 andre ledd, sammenholdt med smittevernloven § 8-2 første ledd, var oppfylt. I saken hadde Norsk Pasientskadeerstatning og Pasientskadenemnda i klageomgangen, begge avslått krav om erstatning. Tingretten og senere også Lagmannsretten konkluderte imidlertid med ansvar for staten.  

Høyesterett starter sin vurdering med presisere at saken reiser spørsmål om hvilke krav som må stilles til bevisene for at en årsakssammenheng mellom vaksinasjon og skade skal kunne fastslås, og om kravene er oppfylt i aktuelle tilfelle.

Erstatning ved vaksinasjon reguleres i dag i pasientskadeloven § 3 andre ledd, som etter forarbeidene viderefører § 8-2 i smittevernloven. Siden skaden skjedde før pasientskadeloven trådte i kraft, måtte erstatningskravet i aktuelle sak vurderes etter smittevernloven § 8-2, jf. pasientskadeloven § 21 andre punktum bokstav d. Høyesterett presiserer imidlertid at de tolkingsspørsmål saken reiser, vil måtte løses på samme måte etter pasientskadeloven § 3 andre ledd.

Smittevernloven § 8-2 første ledd lyder:
«Staten plikter å erstatte en skade som alene eller sammen med andre årsaker kan være en følge av anbefalte eller påbudte vaksinasjoner som blir satt i verk i medhold av denne loven. Denne plikten gjelder hvis staten ikke kan godtgjøre at en eller flere andre årsaker er mer sannsynlig.»

Det er altså tilstrekkelig at sykdom kan være en følge av vaksinen, jf. første punktum. I annet punktum angis imidlertid en mulighet for staten til å kunne fri seg fra erstatningsplikten dersom den kan godtgjøre at en eller flere andre årsaker er mer sannsynlig enn vaksinen. Regelen innebærer en omvendt bevisbyrde, sammenlignet med utgangspunktet i erstatningsretten, ved at den ansvarlige - staten - har bevisbyrden. Hensynet bak regelen er særlig at det er ansett som et samfunnsmessig gode at folk vaksinerer seg, tross den risiko for bivirkninger som foreligger, samt at det i disse tilfellene alltid vil være lettere for staten å føre bevis for årsakssammenhengen.

Etter en gjennomgang av forarbeidene til loven og sammenlignbare bestemmelser, slår foørstvoterende fast at det for at årsakskravet skal være oppfylt, må «foreligge en årsak som ikke bare kan forklares teoretisk, men som har en praktisk mulighet til å bli realisert.» Videre presiserer han at dette betyr at «årsakskonstatering må kunne underbygges med egenskaper ved vaksinen og medisinsk viten.»

Førstvoterende er imidlertid ikke enig i, som anført av staten, at årsaksforklaringen må være i tråd med «allment akseptert viten». Han viser til et slikt krav ville være uheldig for sykdommer som MS, der forskningen er under utvikling og som derfor fortsatt har et uklart årsaksbilde.

Videre er førstvoterende heller ikke enig i at lovens forarbeider må leses slik at beviskravet kun innebærer en mindre begrensning i overvektsprinsippet, og således ligger nært opp til sannsynlighetsovervekt. Førstvoterende gjentar at det det er tilstrekkelig at foreligger en praktisk mulighet for at skadefølgen kan inntreffe. Videre uttaler han at selve bevisterskelen ikke er eksplisitt angitt i bestemmelsen eller i forarbeidene, men at den etter hans oppfatning må ligge lavt, og at det er nødvendig for at bestemmelsen skal få sin tilsiktede virkning. At dette kan medføre at staten vil kunne bli ansvarlig også i tilfelle hvor det faktisk ikke er årsakssammenheng, oppfatter førstvoterende som en følge av lovgivers bevisste avveining.  

Lagmannsretten hadde i aktuelle sak formulert innholdet i første punktum som at skadelidte må påvise «en rimelig mulighet for at vaksinen på grunn av sine egenskaper faktisk kan ha påført skaden». Førstvoterende mener lagmannsrettens formulering av kravet i § 8-2 første punktum her er i tråd med Høyesteretts rettsoppfatning på punktet.

Når det videre gjaldt bestemmelsens andre punktum, hadde A anført at staten må påvise at det foreligger andre konkrete skadeårsaker som er mer sannsynlige enn vaksinen. Førstvoterende er imidlertid ikke enig, og finner verken at lovens ordlyd eller alminnelig erstatningsrett stiller krav om konkretisering av mulig annen skadeårsak.

Etter denne vurderingen av det rettslige utgangspunktet, går førstvoterende over til vurderingen av om det i aktuelle sak er grunnlag for å pålegge staten ansvar. Han presiserer så, etter å ha gått inn på flere av de sakkyndiges uttalelser, at hans vurdering er av rettslig art, og således vil kunne avvike fra de medisinske vurderingene.

Sakkyndig dr. Holmboe hadde i sin uttalelse presentert tre faktorer som etter en akseptert medisinsk oppfatning bør være oppfylt for å anse at en miljøfaktor (f.eks en vaksine) medisinsk sett kan influere på sykdomsutviklingen;
«1. Det må foreligge en konsistent og klar assosiasjon mellom eksposisjon for den aktuelle miljøfaktoren og forekomsten av MS. Dette betyr at personer som har vært utsatt for den aktuelle miljøfaktoren - f eks MMR-vaksine - må ha økt forekomst av MS enn personer som ikke har vært eksponert.
2. Det må være en klar tidslinje - risikofaktoren må virke før sykdommen debuterer.
3. Biologisk plausibilitet: Det bør være en mulig virkningsmekanisme, som er forenlig med det vi vet om sykdomsprosessens biologi.»

Førstvoterende uttaler imidlertid at han finner å måtte legge mindre vekt på resultatet av de epidemiologiske undersøkelsene, og viser til at han leser lovforarbeidene slik at også skadetilfeller som faller utenfor det som kan måles statistisk, skal kunne gi grunnlag for erstatning. Førstvoterende konkluderer derfor med at det at den statistiske risikoen for å utvikle MS ved MMR-vaksine er liten, ikke kan være avgjørende i et tilfelle hvor skade faktisk har inntrådt, så lenge det er en praktisk mulighet for at det kan foreligge en sammenheng. I en slik situasjon, uttaler førstvoterende, «må de mulige årsaksfaktorer må sammenholdes med hverandre. Hvis de øvrige årsaksalternativene da kan utelukkes eller må anses mindre sannsynlige, må MMR-vaksinen anses som årsak, selv om det statistisk er lite sannsynlig.»

Førstvoterende uttaler på denne bakgrunn at det for ham da blir sentralt hva man kan utlede av de to øvrige momentene. Han finner for det første å legge vekt på den tidsmessige nærheten mellom vaksinen og de og de første tegnene på MS, selv om det presiseres at dette ikke alene er tilstrekkelig for å fastslå årsakssammenheng. Videre legger førstvoterende en viss vekt på at utbrudd av MS er svært sjelden hos barn. I tillegg legger han vekt på sakkyndig dr. Midtveds oppsummering av momenter som taler for årsakssammenheng, hvilke var «a) A meget unge alder da sykdommen debuterte - og dermed en betydelig følsomhet for en epigenetisk påvirkning, b) den nære debut-relasjonen til vaksinasjonen, c) virus som medvirkende årsaksfaktorer ved såkalte autoimmune sykdommer, d) at virus-vaksine kan føre til 'uønskede hendelser' med likhetspunkter til MS, e) at annen virusvaksine muligens kan gi økt fare for utvikling av MS».
Et særlig viktig moment for førstvoterende er at det faktum at det har forekommet at vaksinasjoner med annen type virus enn det som MMR-vaksinen inneholder, har hatt autoimmune virkninger som har likhetstrekk med MS. På denne bakgrunn finner førstvoterende et visst forskningsmessig belegg for at MMR-vaksine i svært sjeldne tilfeller kan utløse MS hos unge mennesker, og at det da foreligger så pass klare indikasjoner for en årsakssammenheng mellom MMR-vaksinen og MS – som ikke bare kan anses å være teoretisk, men som også kan være en praktisk realitet – , at det må bli opp til staten å påvise at en annen årsak er mer sannsynlig.

Førstvoterende konkluderer altså med at vilkåret i § 8-2 første ledd første punktum for årsakssammenheng er oppfylt. Neste spørsmål er da om staten kan godtgjøre en eller flere andre mer sannsynlige årsaker til MS enn MMR-vaksinen, jf. andre punktum.

Staten hadde på bakgrunn av MR bilder som indikerte at en av lesjonene i A’s hjerne var eldre enn de andre, anført at A hadde sykdommen MS før den andre injeksjonen av vaksinen. Undersøkelser ved Regionssykehuset i Tromsø i forbindelse med en hjernerystelse A hadde fått kun ett halvt år før den andre vaksineinjeksjonen, hadde imidlertid ingen opplysninger om tegn til MS.

De sakkyndige uttaler at det er en mulighet at A kan ha hatt MS i kroppen før vaksineringen, uten at dette kan fastslås med klarhet. Videre fremholdes det av enkelte av de sakkyndige, som en mulighet at MMR-vaksinen kan ha utløst/fremskyndet MS-sykdommen. Førstvoterende er imidlertid av den oppfatning at uansett om A skulle ha hatt MS i subklinisk form før vaksinasjonen, må det være riktig å si at A i lovens forstand ikke var skadet i form av MS før symptomene viste seg. Han anser det da som at MMR-vaksinen uansett var en nødvendig betingelse for at sykdommen ble aktivert kort tid etter vaksinen.

Førstvoterende peker så på at dersom A hadde MS i subklinisk form ved vaksinasjonen, blir spørsmålet om sykdommen ville ha sprunget ut om vaksinasjonen tenkes borte. Først dersom dette ville ha skjedd innen en relativ kort tidshorisont, må det etter førstvoterendes oppfatning ses bort i fra vaksinasjonen som årsaksfaktor.

Når gjaldt dette spørsmålet hadde sakkyndig dr. Holmøy anslått det som «overveiende sannsynlig at MS-sykdommen ville ha brutt ut med kliniske symptomer på et noe senere tidspunkt, om ikke MMR-vaksinen hadde blitt gitt». Førstvoterende uttaler at han her forstår ham her slik at det er snakk om et ikke særlig langt tidsrom. Imidlertid finner han ikke å legge avgjørende vekt på uttalelsen da han oppfatter dr. Holmøy som om han også på dette punkt bygger på statistisk sannsynlighet, og ikke på en konkret vurdering av As tilfelle.

Videre viser førstvoterende til en uttalelse fra sakkyndig dr. Andersen som slår fast at en person kan leve med MS i en subklinisk form over lengere tid. Dr. Holmøy bekrefter for øvrig også dette.

Førstvoterende understreker så at det er staten som har bevisbyrden, og at den usikkerhet som foreligger vedrørende om A ville ha utviklet MS også vaksinasjonen tenkt borte, må gå ut over staten. Høyesterett finner derfor å måtte legge til grunn at A ikke i overskuelig framtid ville ha utviklet MS-symptomer om MMR-vaksinen tenkes borte, og at staten, da den ikke har godtgjort at en annen årsak er mer sannsynlig enn MMR-vaksinen, er erstatningspliktig for skaden.

Høyesterett konkluderte etter dette enstemmig med erstatningsansvar for staten.

Del denne artikkelen

↑ Hopp til topps